Ikke syk, bare gravid

“Første innlegg fra Løvebakken er fra Helga Pedersen og som leder i NAV er det godt å se at noen går foran når det gjelder å påvirke oppfatningen av hva som er sykdom og hva vi naturlig må leve med. I et så godt velferdssamfunn som vårt er det viktig å stå opp for hva den enkelte har ansvar for. Her er hennes innlegg og reaksjon. Robert”

Foto helgapedersen.no

Når en ny baby er på tur, så utløser det mest hyggelige gratulasjoner. Noen uskyldige morsomheter blir det også, om AP som må lage de nye velgerne selv Men noen spørsmål påkaller også ettertanke. Sist jeg var gravid måtte jeg forsvare på Dagsrevyen at jeg bare skulle ha fem måneder fødselspermisjon. Denne gangen spørres det om de politiske konsekvensene av det nye barnet. Underforstått: vil jeg gi avkall på mine politiske verv?

Jeg pleier sjelden beklage meg over at kvinner og menn blir forskjellsbehandlet i politikken, men nå gjør jeg et unntak: Knut Storberget og Audun Lysbakken måtte neppe svare på tilsvarende spørsmål da de fikk barn tidligere i år.

Og for ordens skyld: jeg har tenkt å bli på min post, selv om jeg skal ha et halvt års permisjon. Det kan jeg gjøre fordi det politiske livet speiler de framskrittene som er gjort på likestillingsområdet i det norske samfunnet for øvrig. Det er rett og slett aksept for at også rikspolitikere må hente unger i barnehagen. Og jeg kan gjøre det fordi mannen min tilhører den nye generasjonen familiefedre som både vil og kan ta sin del av ansvaret hjemme. Øverst i skrivebordsskuffen hans ligger en kommentarartikkel han har revet ut av VG. Der slås det fast at ”bak mange kvinner med makt står det menn som velger barna foran penger og makt. De er de virkelige feministene”. Mannen min er helt enig i det utsagnet.

Tilbake til spørsmålet om hvorvidt det går an å kombinere barn nr 2 med videre politisk innsats. Da jeg fikk spørsmålet, funderte jeg en stund på hvor opprørt jeg var på en skala fra 1 til 10. Jeg tenkte litt på hvor forsmedelig det er at vi ikke har kommet lenger når slike spørsmål fortsatt stilles i 2010. Så slo det meg at det kanskje ikke er så rart at spørsmålene stilles, tross alt. For i det norske arbeidslivet opplever fortsatt mange kvinner at lykke på hjemmefronten fører til utrygghet på arbeidsplassen. Klagesakene hos likestillings- og diskrimineringsombudet viser at mange kvinner blir utsatt for diskriminering i arbeidslivet når de blir gravide. For de som mangler et samtaleemne i sosialt lag, så anbefaler jeg å spørre damene om de vet om noen som har opplevd å bli forbigått på jobben i forbindelse med fødselspermisjon. Man trenger ikke grave dypt før historiene kommer fram!

Norge er en pionernasjon på likestillingsområdet. Det har gitt meg og mine jevnaldrende en valgfrihet som generasjonene av kvinner før oss bare kunne drømme om. Stoltenberg-regjeringa har ført oss til nye milepeler. Jeg Også dagens regjering leverer! Vi har fått full barnehagedekning. Vi utvider pappapermen. Årets lønnsoppgjør i staten var et skritt mot likelønn.

Likevel har vi ennå ikke kvittet oss med urettferdigheter knyttet til kjønn. Vi må bekjempe sosial dumping i kvinnedominerte bransjer som hotell, restaurant og renhold. Vi må sikre at innvandrerkvinnene får ta del i de samme rettighetene som flertallet tar for gitt. Sist, men ikke minst: vi må ta et oppgjør med høyresiden i norsk politikk som mener at likestilling ikke skal være en samfunnsoppgave, men hvile på den enkelte kvinnes skuldre.